Arbeidsretten ble opprettet i 1916 for å dømme i tvister mellom partene i arbeidslivet og bidra til å skape arbeidsfred. På slutten av 1800-tallet hadde arbeidere og arbeidsgivere organisert seg og tatt i bruk tariffavtalene som et nytt instrument til å regulere lønns- og arbeidsvilkår. Men striden mellom arbeiderne, som kjempet for økte lønninger og bedre arbeidsvilkår, og arbeidsgiverne, som ønsket en lønnsom drift, førte til arbeidskamper med store omkostninger. Streik og lockout rammet ikke bare arbeiderne og virksomhetene, men også samfunnet rundt dem. Flere politikerne ønsket å forby streik, og ta i bruk tvungen lønnsnemnd for å løse disse arbeidskonfliktene. Partene selv ville derimot bygge på tariffavtalene og den frie avtaleretten. De så likevel behovet for en lovregulering av hvordan tvistene skulle løses. Arbeidstvistloven, som ble vedtatt i 1915, bygget på prinsipper som hovedorganisasjonene LO og N.A.F. allerede var blitt enige om, og hvilte på deres støtte. Arbeidstvistloven fastsatte regler for når tvister kunne løses med arbeidskamp, og når partene var bundet til arbeidsfred. Loven etablerte to tvisteløsningsinstitusjoner: Arbeidsretten og Riksmekleren. Mens Riksmeklerens oppgave var å bidra i selve tarifforhandlingene, var Arbeidsrettens oppgave å avgjøre tvister om hva som var avtalt mellom partene, samt å avgjøre hvorvidt fredsplikten var brutt. Fra Arbeidsrettens etablering i 1916 og frem til i dag, har domstolen hatt en viktig rolle i arbeidsfredens tjeneste. Denne boken er historien om hvorfor og hvordan denne domstolen ble etablert, og hvordan den har fungert gjennom 100 år som domstol for partene i arbeidslivet. Forfatterne setter domstolens virke inn i en samfunnsmessig sammenheng, og viser hva som har påvirket Arbeidsrettens saksfelt og hvilke samfunnsspørsmål som har vært sentrale for aktørene rundt retten.