Hva så om den mye Magnetic Fields-skiva ikke er et like udiskutabelt mesterverk som 69 Love Songs? In Utero er da en glimrende skive selv om den er oppfølgeren til Nevermind, Avlyttingen er da en vidunderlig film selv om den kommer etter Gudfaren og As I Lay Dying er da en oppsiktsvekkende bok selv om den kommer i skyggen av The Sound And The Fury. Stephin Merritt & co. har med i laget en underlig plate det tar tid å trenge inn i. Arrangementene, som i stor grad er sentrert rundt Sam Davols cello, er sparsommelige og annerledes, og kan vippe deg av pinnen til å begynne med. Men med tiden er de en fryd å lytte til; det er gjerne slik genialiteten til Merritt viser seg. Konseptuelt løs, samtlige låter begynner med bokstaven i og handler stort sett om kjærlighet (men gjør ikke nesten all popmusikk det?), men melodisk er skiva stram, og på sitt beste på nivå med høydepunktene fra 69 Love Songs. Eksempel: "I Though You Were My Boyfriend, en sår og vittig sak fra Stephin Merritt, indiepoppens aller såreste og vittigste låtskriver.