Med ett bein i punken, og det andre i keltisk folkemusikk, ble Pogue Mahone dannet i London i 1982. To år senere hadde de forkortet og formildet navnet (opprinnelig betydning: "Kiss my arse") og debuterte med Red Roses For Me. Sammen med Elvis Costello spilte de inn Rum Sodomy & The Lash i 1985, et album som skapte ytterligere interesse for bandet. Utagerende og ustabile Shane MacGowan viste seg også som en eminent låtskriver, som til fulle blomstret opp på suksessalbumet If I Should Fall From Grace With God (1988) - et udiskutabelt høydepunkt i bandets karriere, som også plasserte bandet høyt på salgslistene. Med produsent Steve Lillywhite ved roret ble The Pogues' neo-tradisjonelle irske sanger gitt et spesielt og tidløst preg, uten at det gikk på bekostning av bandets intensitet. Sentimentale "Fairytale Of New York" (vidunderlig duett med Kirsty MacColl) ble en umiddelbar juleslager, men albumet er en variert skattekiste med større musikalsk spenn enn bandet tidligere hadde vist - og det samme kan sies om MacGowans hese stemme og ærlige poesi. Blant de mange høydepunktene er emigrantballaden "Thousands Are Sailing", som navnedropper den irsk-amerikanske kulturpersonligheten George Cohan og den irske poeten Brendan Behan, den fyrrige spanjolen "Fiesta", forlokkende tyrkerdans i "Turkish Song Of The Damned" og politisk betonte Streets Of Sorrow/Birmingham Six. Fra den respektløse utblåsningen på tittelsporet, til den spøkefulle fatalismen i avsluttende "Worms", er If I Should Fall From Grace With God en kunstnerisk triumf som strekker seg langt forbi de britiske vertshusene som fostret The Pogues.