I 1988 ble Leonard Cohen vår mann. I'm Your Man tronet øverst på salgslistene nærmere et halvt år i strekk, og gjorde den allerede da godt voksne Cohen - den mørke visepopens gudfar - til allemannseie og en sann "norgesvenn". Med I'm Your Man tok han sitt poetiske univers inn i et mer samtidig og oppdatert lydbilde. Mer synthbasert og rytmisk oppstemt enn tidligere beveger han seg grasiøst mellom rock, jazz, klassisk og folk, og med sin dype, alvorlige stemme, stoiske ro og alltid klarsynte lyrikk ender han selvsagt opp med høres ut som ingen annen enn seg selv. Noen artister har den egenskapen, og Cohen er definitivt blant dem med sterkest signatur. To av de mest populære sangene fra I'm Your Man var godt kjent allerede før utgivelsen. Sangerinnen Jennifer Warnes hadde nemlig forberedt publikum året før med sine vakre Cohen-tolkninger ( Famous Blue Raincoat, 1987), hvor hun foregrep sjefens eget album med versjoner av "First We Take Manhattan" og "Ain't No Cure For Love". På nydelige "Take This Waltz" baserer Cohen teksten på Federico Garcia Lorcas dikt "En Liten Vals På Vei Mot Wien", mens han på mesterverket "Tower Of Song" diskuterer låtskriving med Hank Williams (som hoster 100 etasjer over ham). Tekstene til Cohen er preget av pessimisme, kynisme og åndelighet, og en låt som "Everybody Knows" tar alene opp temaer som AIDS, sosiale problemer, religionsspørsmål og trøblete kjærlighetsforhold. Cohen baler med store spørsmål og støter på eksistensielle problemstillinger, men han gjør det så inderlig vakkert. Han har også konstant glimt i øyet - og ikke minst et stort, glødende hjerte: "I'd drive howl at your beauty like a dog in heat/I'd claw at your heart and I'd tear at your sheet/I'd say 'please, please, I'm your man". Og vår mann ble han.