Frank Sinatras balladeklassiker fra 1955 er glimrende arrangert, nydelig sunget og mye mulig verdens aller første konseptalbum. I den klassiske musikken hadde selvfølgelig sangsykluser eksistert siden Schuberts tid, men innen populærmusikken representerte In The Wee Small Hours noe helt nytt - en gruppe sanger som alle delte tematikk eller stemning. Da LP-formatet for alvor fikk fotfeste på første halvdel av 50-tallet, begynte samtidig den kommersielle popmusikken å ta seg selv mer seriøst. Og Ol' Blue Eyes var, som forventet, den som gjorde det først og best. Han har stålkontroll over låtmaterialet på In The Wee Small Hours. Stemmen er avslappet, men han slipper aldri målet av syne: å synliggjøre hva disse håndplukkede kjærlighetssangene - sentrert rundt ensomhet, depresjon og natteliv - har å si til et moderne publikum. Frank Sinatras signatur, eller i hvert fall en av dem, var den maskuline sårbarheten som aldri bikket over i tungsinn. Albumets beherskede (og dermed desto mer rørende) melankoli hadde visstnok sitt utspring i det vanskelige forholdet til Sinatra-hustru nummer to, skuespiller Ava Gardner, men det var først og fremst Nelson Riddles netthendte arrangementer som bidro til den uforglemmelige atmosfæren på In The Wee Small Hours.