Chicago-bandet Fall Out Boy har etter hvert fått seg et navn også i Europa og Norge, men deres status på disse kanter kan ikke måle seg med deres popularitet i USA, der de til og med har et uttrykk for de knurrende grimasene bassist og tekstforfatter Peter Wentz er kjent for: "Wentz face". Første single "This Ain't A Scene, It's An Arms Race" gikk eksempelvis rett til andre plass på Billboards singleliste i sin første uke, kun slått av Beyoncés monsterhit "Irreplaceable". Infinity On High, deres fjerde album, begynner med en intro av hip hop-kongen Jay-Z, og allerede her er det tydelig: Fall Out Boy sikter høyt denne gang. Og det kler dem. Dette er stor pop-punk laget for gigantiske arenaer og tusenvis av hylende fans; "alternativ", identitetssøkende musikk for gutter og jenter som "vet hvem de tror de er", for å parafrasere Wentz. Her gjør de alt de er gode til: De maler ut smarte mega-refrenger, melodier som bygger seg opp til mektige crescendoer og leker med fjollete og tidvis hårreisende ordspill som like gjerne kunne vært hentet fra Nashville-hits (for eksempel: "You're Crashing But You're No Wave", "I've Got All This Ringing In My Ears And None On My Fingers"). Dessuten nekter de å skru ned tempoet. Fall Out Boy akter fortsatt å spille rock fordi det er moro.