Etter noen år som musiker i Vivian Girls, Crystal Stilts og Dum Dum Girls, solodebuterte Brooklyn-baserte Frankie Rose med Frankie Rose And The Outs i 2010. To år senere følger hun opp med glimrende Interstellar, hvor debutens girl groups-flørtende lydbilde har blitt erstattet av griselekker popmusikk som låner langt mer fra 80- enn fra 60-tallet. Albumet åpner med tittelsporet, og etter et drøyt minutt med dvelende, kjølig synthmeditasjon introduseres dundrende trommer og frydefulle berg-og-dal-bane-harmonier. Effekten er slående. Påfølgende "Know Me" er - i likhet med store deler av Interstellar for øvrig - godt inspirert av The Cure på deres mest storslagne, i både gitarlyd og trommelinjer så vel som den generelle produksjonen. Linjer kan også trekkes til Joy Division, New Order og Cocteau Twins, men albumets fargerike retro-lydbilde preges først og fremst av Frankie Rose selv - hennes svale vokal passer perfekt til både deilig drømmepop og skarpere post-punk/new wave, og på Interstellar får man begge deler i rikt monn.