Det var en prest, en klokker og en kirketjener. En prestegård med en drivende dyktig prestefrue, med kyr i fjøset, sauer, gris og høns. En menighet berømt for sin sang langt ute i havet utenfor snevert tegnede kart. Når man nærmer seg, står kirken som et siktepunkt oppe på berget, men når man kommer i land, står den nede i senkningen og tar imot. Her vil den unge prestefamilien bli. Krigen er slutt, det er fred i verden. Matvaresituasjonen forbedres langsomt, og gjestfriheten er en kristen dyd med røtter i hedendommen. Det er grunn til å gjøre seg forhåpninger om et nytt liv, tenke fremover, bevege seg friere, være omgjengelig og glad. Da vinteren kommer, legger isen seg som et gulv mellom grendene og kirkeøya. Hele menigheten er på farten, og på prestegården er det liv og aktivitet. Det er mye man skal rekke i løpet av et liv, men presteparet har tiden for seg. På isen og i farvannene hersker andre, urgamle krefter. Det vet postføreren, som merker seg varslene de legger ut for ham der