Det norske 80-tallet er, som alle andre musikkperioder, i ettertiden dominert av et knippe veldig synlige personligheter: Helge Gaarder er en av dem, Andrej Nebb er en annen, de allment godtatte "fire store" inneholder et knippe personer de aller fleste vet hvem er; passerer man forbi disse blir personene gradvis mer perifere (i hvert fall for min del), men det betyr ikke at de har vært mindre aktive eller produktive - mest sannsynlig betyr det bare at de var mindre storkjeftede. Dagens mann, Ulf Knudsen, later til å ha vært en av disse. Vår mann Ulf er fra Stange, og startet der et av Norges første pønkband, Kaare og Partiet, i 1979. Bandet ble oppløst året etter, men gav ut EPen Hakekors, i følge Rockipedia uten at noen likte den nevneverdig. Året etter startet han opp hardcorebandet Betong Hysteria, men sluttet etter utgivelsen av Spontan Abort. Deretter gikk veien til Siste Dagers Hellige med Hærverks Harald Fossberg. Dette bandet splittet imidlertid også ganske fort, og i 1984 gikk dermed Ulf solo med kassetten Istanbul, som visstnok ble en av storselgerne på Trygve Mathiesens Likvider-label. Etter dette ble han med på oppstarten av Spacelings med Fossberg, før han forsvant over i kultbandet Sister Rain. Hvor veien gikk etter dette vet jeg ikke, men det er uansett en høyst imponerende CV. I følge tidligere nevnte Rockipedia jobber Knudsen nå som teatertekniker, og mesteparten av musikken hans er relativt utilgjengelig (noe jeg skal gjøre mitt beste for å endre). Musikken på kassetten er et rimelig stort steg vekk fra Knudsens tidligere prosjekter; pønkenergien og aggresjonen i de tre første bandene er for det meste byttet ut med dvelende, paranoide synthlandskaper og tunge, seige rytmer. Åpningslåta Tingene Slik De Er er et instrumentalt pianostykke der melodiene bygger seg rundt en enkelt akkord som gjentas igjen og igjen. Siste Kort er bygd på en treig trommemaskin og lag med synth, mens Knudsen sprer håpløshet via et overraskende fengende refreng. Svart Stil er raskere i tempo, men musikken er klaustrofobisk, drevet av metallisk gitar og Knudsens manisk hviskende stemme. Dommedagsstemningen er påfallende gjennom hele lytteopplevelsen: alt er kaldt og sterilt, og hovedpersonen låter fortapt i landskapene. Med andre ord er dette essensiell lytting, og potensielt en glemt klassiker!