Ingen kan påstå at Motorpsycho, Norges største og beste rockeband, ikke utvikler seg. De går stadig nye veier, utforsker nye stilretninger og flytter musikken sin mot enda nye, udefinerbare mål. Med sin forrige plate, Phanerothyme, løftet de blikket mot mer harmonibasert og luftig musikk enn tidligere. Man kunne formelig høre deres lengsel etter California. På It's A Love Cult, beveger Bent, Snah og Gebhardt rocken sin mot den halvpsykedeliske folken Grateful Dead mestret med slik eleganse for over tretti år siden. De ligner ikke direkte på the Dead, Motorpsycho vil aldri ligne andre enn seg selv, men utnytter, som dem, sin unike evne til både å jamme (halvparten av låtene varer i mer enn fem minutter) og å skrive lekne melodilinjer som fenger. I tillegg til trioens lass av instrumenter (alt fra banjo til mellotron), dominerer strykere og blåsere flere av sangene. Alt bidrar til å gjøre dette til nok en sterk skive fra hele rockenorges favorittrøndere.