Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp. Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske. Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro. Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; je