Dette er historien om trønderjenta Jorunn Aune som fikk poliomyelitt før hun kunne gå, og dermed aldri lærte å gå ordentlig. Hennes mer enn sekstiårige kamp for å bli mest mulig normal, ble i stedet historien om en jente og dame som aldri ble normal. Derfor endte hun opp som polio-propell, som OL-deltaker, hotelleier, mamma, kommunearbeider, grunder, pyntedokke, aktivist, skuespiller, turist og brannslukker. Hun ble sosial, klok, kranglete, drømmende, vågal, omtenksom, urokkelig, egosentrisk, empatisk, sympatisk, utfordrende, spennende, hensynsløs og romantisk.Jorunn Aune fikk polio, det får man ikke lenger, iallfall ikke i Norge. Her får vi heldigvis bare Corona og Covid 19, heldigvis fordi skadene etter polioviruset var mye verre. Uten at samfunnet stengte ned eller tok særlig mange andre tiltak. Bortsett fra å sende dem til Danmark. Jorunn Aune er alltid først i køen, og hater køståing. Ikke bare fordi hun er dårlig til bens, men fordi hun er fryktelig utålmodig. Og til tider utroli