Regissør Nicolas Winding Refn var sterkt inspirert av Chromatics' Night Drive fra 2007 da han laget actionthrilleren Drive. Fem år etter sitt forrige album er Portland-bandet tilbake med Kill For Love, hvor produsent og multi-instrumentalist Johnny Jewel leder kvartetten gjennom en vidunderlig, stemningsmettet miks av mørk synthpop og drømmende italo disco. Allerede fra den nakne coverversjonen av "Hey Hey, My My (Into the Black)" - hvor vokalist Ruth Radelet utrolig nok både høres ut som Neil Young og gjør låta til sin egen - er det tydelig at Chromatics ikke sparer på kruttet. Kill For Love er et av disse albumene som sniker seg inn og blir værende, med sprakende, analoge synther og 80-tallsmimrende rytmer som påkaller et stort følelsesregister. De 13 låtene er både fengende og mer abstrakte, med et uttrykk som er storslagent, filmatisk og vakkert - men til tider også nervøst og foruroligende. Her er mye stemning, men også substans. En mesterlig kombinasjon.