Etter betydelig suksess i indierockkretser (les: Pitchfork spesielt) med andrealbumet Wavvves (2009), skulle ting gå skikkelig skeis for Nathan Williams. Konsertene fikk mildt sagt laber mottakelse, han havnet i håndgemeng med bassisten i Black Lips og en opptreden under Primavera-festivalen i Spania endte i barnslig krangling med både trommis og publikum. Mye, om ikke det meste, tydet på at lufta hadde gått ut av ballongen. Men King Of The Beach beviser til fulle at så ikke er tilfelle: Ekstremfuzzen fra forrige album har blitt kledelig polert, og California-arven smøres tjukt utover albumet. Beach Boys-pop møter Green Day-punk, de solfylte 60-tallsreferansene føles mer raffinerte og 90-tallets obsternasige punkrock gir låtene frekk attityde. Åpningslåta "King Of The Beach" er minst like catchy som "So Bored", bare tydeligere - melodiene preges fortsatt av gitarstøy, men trenger ikke lenger druknes i den. "Post Acid" er herlig kjapp, "Green Eyes" er en kjærlighetslåt som lukter strandliv og det fem minutter lange avslutningssporet "Baby Say Goodbye" er Williams' mest episke noensinne. Med god hjelp av Bethany Cosentino fra Best Coast, backingbandet til avdøde Jay Reatard og produsent Dennis Herring (Modest Mouse, The Hives, Elvis Costello) har King Of The Beach blitt et aldeles strålende album - enda bedre enn forgjengeren, og en kjærkommen bekreftelse på at det faktisk er musikken som er Wavves' store styrke.