Christian Kracht må på mange måter kunne kalles en litterær kultfigur, og han er selvfølgelig en del av bokhylla til dem som har den minste interesse for hva som i dag og de siste 20 årene har beveget seg i tyskspråklig og europeisk litteratur. Kracht har imidlertid foretatt en slags oppad og sidelengs driftende bevegelse inn i det litterære etablissementet der han i dag er trygt plassert. Dette skyldes i stor grad utgangspunktet han la med debuten Faserland i 1995.

Denne romanen ble raskt en kultklassiker og hans lek med identiteter, blandingen av historiske fakta, kjente personer og ren fantasi har vært en konstant, og det er liten tvil om at den dandyen vi møter i Faserland, som på sin reise gjennom Tyskland etterlater seg et kjølvann av tomme flasker, narkotika, merkeklær og dyre biler, for mange ikke ble til å skille fra forfatteren selv.

Dette er imidlertid litterær lek, og i Faserland sine beskrivelser av hedonisme og verdirelativisering, ligger en sterk kritikk av de oppløsningstendensene som rådet i det sentrale Europa etter murens fall, og for en generasjon som hadde sett både høyre- og vestreideologier gå til grunne innenfor et par generasjoner og innenfor sin egen familie. Dette blir ekstra tydelig når man leser årets Kracht-roman, Eurotrash, som plukker opp tråden der Faserland slutter, men i en ny tid, med desillusjon og et moralsk oppgjør mot eget liv og sin egen familie.