For nøyaktig 100 år siden, i 1912, ble Kristine Bonnevie professor i zoologi, og dermed også Norges første kvinnelige professor. Dette til tross for samtidens, og ikke minst farens, oppfatning om at utdanning ikke var noe å strebe etter for unge piker. Med utnevnelsen ble hun en pioner og et forbilde for senere kvinnelige akademikere. En pioner, men ikke bare en kvinnelig pionér innen akademia. I en tid da den moderne naturvitenskap ble formet var hun også en faglig frontfigur. Hun befant hun seg på rett sted til rett tid, ikke bare som observatør, men i høyeste grad som aktiv deltager i forskningsfronten. Hun omgikk vitenskapere som Albert Einstein og Marie Curie, og hun var nær kollega og samarbeidspartner med de store internasjonale aktører som arbeidet seg innover mot cellekjernen, i jakten på livets innerste hemmeligheter. Dette førte henne inn i samtidens diskusjoner om eugenikk og raseteori. Som leder av Institutt for Arvelighetsforskning ved Universitetet i Oslo tok hun jobben