Når de gamle spartanere dro i krig valgte de først å ofre til poesiens gud, deretter til krigens. Rekkefølgen var ikke tilfeldig. De visste at store poeter, i sin fortolkning av den kommende krigen, kunne avgjøre om det ble en seier eller et nederlag - at sangen om krigen kunne bli viktigere enn slagets utfall. Kunst, kultur, religion og politikk er fasetter av de samme menneskelige bestrebelser, og de virker i form av et vekselspill. Det dreier seg om fortolkning, identitet, forførelse og dermed om makt til å definere, styre og kontrollere. Kunst, kultur og religion har gjennom historien vært maktens lydige tjenere, med få unntak. Presteskapet var lenge de viktigste ideologiprodusentene. Etter at de etablerte religionenes svekkelse i Vesten, har denne oppgaven blitt overført til intellektuelle og kunstnere, de fleste på en eller annen måte avhengige av makthaverne. Den interessante kunsten har oppstått i spenningsfeltet mellom makthaveres vilje og kunstneres ønske om frihet til innova