Oslo er en by i forandring. Bare i løpet av det siste tiåret har en rekke nye områder, bydeler og signalbygg dukket opp. Men én ting ser ut til å holde seg stabilt - mannsdominansen. Det er fremdeles åtte ganger flere menn enn kvinner som har fått en gate oppkalt etter seg i hovedstaden, og de fleste byster og statuer forestiller menn. I denne feministiske guiden kan du lære om de kvinnene som allerede har fått gater oppkalt etter seg. For hvem var egentlig Anna Pleym på Stovner? Eller Erika Nissen på Torshov? Og hvorfor har det unorske navnet Ruth Reeses plass havnet på Grünerløkka? I tillegg har forfatterne tegnet et fiktivt kart, ett der kvinnene ikke er i mindretall: Slik kunne Oslo sett ut dersom menn ikke hadde skrevet historien og gitt gatene navn. Da ville kanskje Hegdehaugsveien hatt navn etter Amalie Skram, mens Jacob Aals gate ville blitt kaldt Ellen Gleditsch' vei. Og hver 17. mai ville vi ha sett tusener av skolebarn spasere jublende oppover Aasta Hansteens aveny opp mot Slottsplassen. Oslo er en by i forandring. Bare i løpet av det siste tiåret har en rekke nye områder, bydeler og signalbygg dukket opp. Men én ting ser ut til å holde seg stabilt - mannsdominansen. Det er fremdeles åtte ganger flere menn enn kvinner som har fått en gate oppkalt etter seg i hovedstaden, og de fleste byster og statuer forestiller menn. I denne feministiske guiden kan du lære om de kvinnene som allerede har fått gater oppkalt etter seg. For hvem var egentlig Anna Pleym på Stovner? Eller Erika Nissen på Torshov? Og hvorfor har det unorske navnet Ruth Reeses plass havnet på Grünerløkka? I tillegg har forfatterne tegnet et fiktivt kart, ett der kvinnene ikke er i mindretall: Slik kunne Oslo sett ut dersom menn ikke hadde skrevet historien og gitt gatene navn. Da ville kanskje Hegdehaugsveien hatt navn etter Amalie Skram, mens Jacob Aals gate ville blitt kaldt Ellen Gleditsch' vei. Og hver 17. mai ville vi ha sett tusener av skolebarn spasere jublende oppover Aasta Hansteens aveny opp mot Slottsplassen.