Det siste albumet til The Doors med Jim Morrison ble utgitt kort tid før han døde. Morrisons bortgang kaster unektelig et mørkt skjær over L.A. Woman, men albumet står også igjen som et potent punktum til et av 1960-tallets mest ikoniske band. Fra sitt utgangspunkt i psykedelisk syrerock beveget The Doors seg gradvis nærmere bluesrocken, en transformasjon som ble fullendt med L.A. Woman, hvor "The Lizard King" smelter sammen med "Mr. Mojo Rising". The Doors gikk i studio preget av store interne stridigheter, av både personlig og musikalsk karakter, og kom ut igjen som et helstøpt band med noen av sine mest minneverdige låter. Jim Morrisons slitne og alkoholiserte røst passer denne mer bluesbaserte retningen, samspillet mellom gitarist Robbie Krieger og keyboardist Ray Manzarek er gjennomgående gnistrende, og John Densmores sjelfulle, jazza trommestil kompletterer bandet på mesterlig vis. Albumets mest sentrale låter er spøkelsesaktige og regntunge "Riders On The Storm" og ikke minst det episke tittelsporet. "L.A. Woman" er et klassisk bilstereo-anthem på åtte minutter som tar oss inn i et ensomt neonhav ("Drive thru your suburbs/Into your blues"), med den fortapte hedonisten Jim Morrison bak rattet. Sammen med den mer lettbeinte hitsinglen "Love Her Madly" er dette både blant albumets beste sanger og mest atypiske spor, der det øvrige materialet strekker seg nærmere renskåren blues og bluesrock. The Doors fortsatte som trio et par album senere, men for de aller fleste regnes L.A. Woman som deres virkelige svanesang.