I denne boka tar Halvard Leira for seg hvordan norsk utenrikspolitikk oppsto. Han viser at utenrikspolitikk er et forholdsvis nytt fenomen og mener opprinnelsen må søkes i spenningsfeltet mellom kongemakt og folkemakt i andre halvdel av 1800-tallet. Måten dette skjedde på i Norge på slutten av 1800-tallet, fikk varig betydning for hvordan man tenkte om utenrikspolitikk i det selvstendige Norge etter 1905, og dermed for de lange linjene i norsk utenrikspolitikk.

Leira tar med leseren fra norrøn tid til den danskledede helstatens styring på 1700-tallet og videre til 1800-tallet, der det ble trukket grenser mellom samfunn og stortings anliggender og anliggender som var kongemaktens prerogativ. Mellom 1850 og 1880 ble spørsmål om krig og fred sentrale. Fra 1880 til unionsoppløsningen handlet det om hvordan utenrikspolitikk burde kontrolleres av folket, og at den ideelt sett burde avskaffes. Leira trekker linjer fra historien frem til dagens utenrikspolitiske ordskifte, hvor folkelig deltagelse fortsatt står i et spenningsforhold til den utøvende makts forrang og et utstrakt hemmelighold.