Know Your Enemy, Manic Street Preachers forrige album, fikk mye delt omtale. Blant kritikere og andre rockefans som ikke likte Manics i utgangspunktet ble den omtalt som deres beste, som forfatter og populærkulturkommentator Greil Marcus (som forøvrig skrev boka Lipstick Traces, som Manics outtakes-skive fra 2003 henter tittelen sin fra) skrev: "a host of expertly produced songs that allow you to imagine what the Beatles might be doing if they were still together and hadn't lost their edge." Andre, og da særlig de mest hardbarka Manics-fans, likte albumet dårlig, og flere, særlig britiske journalister, omtalte den som deres svakeste. Nå, med Lifeblood, beveger de seg soundmessig noe vekk fra sin forrige skive, og mer mot lyden av Everything Must Go og This Is My Truth..., om enn med en New Order-inspirert rytme som basis. Altså et stykke unna " Holy Bible for thirty-five year olds", som en del forhåndsomtale hintet mot. Og godt er det. De låter usedvanlig friskt. Manics ser seg ikke tilbake, men beveger seg stadig mot ukjent terreng, hele tiden for å forandre, akkurat som ekte revolusjonære på jakt etter en annen verden.