Det var under en hyggelig middag i 2013 mellom Ketil Bjørnstad, Wiggo Andersen (Reine Ord, Mozart-festivalen i Fredrikstad etc.), Knut Kirkesæther (Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest) og Marianne Beate Kielland at det kom på bordet: skulle man ikke kunne lage et Lofotoratorium? Lofoten er og har så mye. Først naturen selvsagt; den majestetiske, overjordisk vakre, dramatiske, verdensberømte. Lyset som forandres fra ett minutt til det neste. Overdådige soldager og voldsomme stormer. Så kulturen; den flere tusen år lange tradisjonen med fiske; skreien som bygde Norge. Lokale håndverks- og matlagingstradisjoner. De dramatiske historiene om kampen om fisk eller om båtforlis eller om havstrømmer som lett sluker både båter og menn. Og sist, men ikke minst, alle kunstnerne som har ønsket å beskrive Lofoten; enten det har vært på lerretet, på kamerarullen eller med det skrevne ord. Lofotoratoriet har blitt en hyllest. Først og fremst til Lofoten selv og det den aldri slutter å gi oss. Men det er også en hyllest til menneskene som bor der, og alle andre som kommer tilbake igjen og igjen. Det er en hyllest til naturen og til kunsten. For uten kunsten ville vi vært uten verktøy til å beskrive naturen med ord, bilde og musikk.