New York-bandets tredje, etter å ha fått mye skryt for både forgjengeren Lenses Alien (2011) og 2009-debuten Why There Are Mountains. Og jaggu er de ikke minst like gode på Lose. Forhistorien er like trist som skiva er triumferende. Syv år før denne utgivelsen, da Cymbals Eat Guitars var helt i startgropa som band, døde bestevennen til frontmann Joseph D'Agostino brått. Tapet har preget ham i hele denne perioden, men det er først med Lose at tragedien får utløp gjennom musikken. Sorgen er tilstedeværende på albumet, men her er også så mye mer - nostalgiske blikk på oppveksten, håp midt i håpløsheten. Og ikke minst en trassig, ukuelig livsbejaelse. Alt formidlet gjennom bandets intense, støyende, vakre, melodiøse indierock. Lose ble innspilt med produsent John Agnello (Kurt Vile, Sonic Youth, Dinosaur Jr.).