Bob Dylans karriere har alltid handlet om å utfordre forventningene. Ikke så rart, altså, at han følger opp hyllede Time Out Of Mind (1997) med en veritabel u-sving. Der forgjengeren befant seg i et landskap av mørke følelser, eksistensielle problemer og dyster framførelse, er Dylan anno Love And Theft langt mer energisk og håpefull. Den sumpaktige lyden er borte til fordel for skarp, melodiøs barband-blues og smidige ballader påvirket av 1920- og 30-tallet. Å si at det svinger er selve definisjonen av en en underdrivelse. Far sjøl har aldri hørtes så sprek ut - observasjonen "summer days and summer nights are gone" følges opp med frekke "I know a place where there's still something going on". Han jakter bjørner, utbringer en skål stående på bordet, brenner et hus til grunnen og grunnlegger et nytt herredømme. Selve musikken er mer påvirket av Dylans americana-røtter enn hans mer tradisjonelle folk-album noensinne var. Delta- og Chicago-blues utgjør grunnlaget for en rekke av låtene, mens han andre steder kanaliserer godeste Leon Redbone. Tekstene er pepret med sitater fra og referanser til gamle bluesklassikere, men Dylans flytende struktur og ville fantasi gjør selv disse elementene til noe helt unikt.