Oslo-Filharmonien fyller 100 år i 2019 og i den anledning fortelles historien om et av Europas ledende symfoniorkestre for første gang på 50 år. Lyden av Oslo er en uavhengig, selvstendig og kritisk gjennomgang av orkesterets hundreårige historie. Det er en bok som ønsker å vise fram de historiske vilkårene og paradoksene som har skapt og formet dette orkesteret, som tar sikte på å belyse hvordan det har vært mulig å skape et symfoniorkester på internasjonalt toppnivå i et lite egalitært land uten en egentlig kulturelite og uten en egentlig politisk interesse for klassisk musikk. Da Oslo-Filharmonien ble opprettet i 1919 begrunnet en av initiativtakerne det med et behov for å lege sårene etter den første verdenskrig og bidra til en moralsk og estetisk gjenopprustning av landet. Utspillet hvilte på ideen om at klassisk musikk kunne virke forsonende og fredsskapende. Samtidig viser Fidjestøl i sin bok at den klassiske musikken, og Oslo-Filharmonien som dens fremste eksponent i Norge, unnvek en rekke viktige politiske problemstillinger i samtiden. Særlig ble dette tydelig under Den andre verdenskrig da orkesteret nøt godt av tette bånd til den nazistiske okkupasjonsmakten og filharmonien ble et av få steder hvor den nazistiske drømmen om et fungerende kulturliv levde i beste velgående. Sånn sett er Fidjestøls bok ikke bare en institusjonsbiografi, men et portrett av landet som denne institusjonen til enhver tid virket i - en kritisk utforskning av musikkens rolle i et land i stadig forandring. Fidjestøl er en av landets mest meritterte institusjonskronikører og har tidligere gitt ut seks bøker, blant dem institusjonshistorier om Det Norske Teatret og Norsk kulturråd som ble nominerte til henholdsvis Brageprisen og Kritikerprisen. Oslo-Filharmonien fyller 100 år i 2019 og i den anledning fortelles historien om et av Europas ledende symfoniorkestre for første gang på 50 år. Lyden av Oslo er en uavhengig, selvstendig og kritisk gjennomgang av orkesterets hundreårige historie. Det er en bok som ønsker å vise fram de historiske vilkårene og paradoksene som har skapt og formet dette orkesteret, som tar sikte på å belyse hvordan det har vært mulig å skape et symfoniorkester på internasjonalt toppnivå i et lite egalitært land uten en egentlig kulturelite og uten en egentlig politisk interesse for klassisk musikk. Da Oslo-Filharmonien ble opprettet i 1919 begrunnet en av initiativtakerne det med et behov for å lege sårene etter den første verdenskrig og bidra til en moralsk og estetisk gjenopprustning av landet. Utspillet hvilte på ideen om at klassisk musikk kunne virke forsonende og fredsskapende. Samtidig viser Fidjestøl i sin bok at den klassiske musikken, og Oslo-Filharmonien som dens fremste eksponent i Norge, unnvek en rekke viktige politiske problemstillinger i samtiden. Særlig ble dette tydelig under Den andre verdenskrig da orkesteret nøt godt av tette bånd til den nazistiske okkupasjonsmakten og filharmonien ble et av få steder hvor den...