1954 var et meget travelt år for Callas. Hun opptrådte jevnlig på La Scala i Milano og andre steder i Italia, og hun debuterte på Chicagos Lyric Opera i november. I september 1954 sang hun inn to album i Watford Town Hall i London, et med Puccini-arier (som ikke var helt uten lyte), og et album som fikk tittelen Coloratura Lyric Arias. Dette albumet skulle bli et av hennes mest berømte helt fram til våre dager. I de to ariene fra Cileas Adriana Lecouvreur er det hennes bemerkelsesverdige pusteteknikk som gjør tolkningene til noe helt spesielt. I Boitos L’altra notte revolusjonerer hun måten denne arien synges på: hun ikke bare synger alle de skrevne notene, men hun forstår instinktivt at den dramatiske situasjonen forlanger noe ekstraordinært av henne i kadensene som avslutter hvert vers. Gjennom alle de usedvanlig lange frasene gir hennes valg vokale klangfarger, hennes beherskelse av rubato og hennes dynamiske spennvidde oss en opplevelse av musikken som langt overgår hva vi kunne ha ventet oss.