Hun får pepper for kontroversielle videoer, krangler høylydt med The New York Times og fullfører opptredener selv om riene river i den høygravide kroppen: Maya Arulpragasam er tilsynelatende den evige rebell. Men om støyen rundt henne til tider er slitsomt sterk, utgjør den på mange måter også basisen for det som er hennes virke. Det er ikke noe enkelt eller lettvint ved den punka dansemusikken hun leverer som M.I.A., og flere av tekstene har tatt utgangspunkt i de mildt sagt problematiske forholdene i hjemlandet Sri Lanka (hun flyttet til London som tiåring). Med Maya (også stavet /\/\ /\ Y /\) har hun to glimrende album å leve opp til, nærmere bestemt debuten Arular fra 2005 og den enda sterkere oppfølgeren Kala, som kom to år senere. Der forgjengerne var oppkalt etter henholdsvis faren, medlem av en forløper til terroristorganisasjonen De tamilske tigrene, og moren, som måtte oppdra barna på egen hånd, retter hun denne gang fokus mot seg selv. I dobbel forstand. Over den melodiøse klipp-og-lim-blandingen av electronica, rap, besnærende rytmer og dansemusikk fra ymse verdenshjørner, satt sammen på en måte som tar pusten fra en, er det en artist med åpenbare popstjerneambisjoner som viser seg fram. M.I.A., nå basert i Los Angeles, bryr seg fortsatt om verdensproblemer og urettferdighet - men hun er også lidenskapelig opptatt av ny teknologi og sosiale medier, som demonstrert i R&B-drømmende; "XXXO" og "Space Odyssey". Singlen "Born Free" sampler Suicide og er generelt tøff i trynet, en innstilling som forsterkes på "Steppin' Up". Albumets mest fryktløse spor er allikevel electroraplåta "Lovealot", om den russiske muslimen og terroristlederen hvis død ble forsøkt hevnet av hans tenåringskone. Maya er produsert av M.I.A. selv, med bidrag fra Diplo, Blaqstarr, Rusko og Switch.