I desember 2011 ble Jan E. Hansen kjørt i ambulanse til Fatebene Fratelli-hospitalet, det katolske sykehuset på Tiberøya som han utallige ganger hadde foredratt om for nordmenn på besøk i byen. Da han våknet av narkosen var det høyre benet amputert over kneet. Han skulle aldri mer gå i Romas gater. Han hadde mistet et ben - og et levebrød. Men han hadde ikke mistet det vesentligste: språket. Det opplevdes som et større tap da også fingrene sviktet i polynevropati sommeren 2013. Skribenten kunne ikke lenger skrive annet enn for hånd. Denne erindringsboken er derfor skrevet på den gamle måten. Med forbløffende språklig overskudd, humor og sarkasmer, men også i takknemlighet, skildres den avgrunnsdype kulturforskjellen mellom det italienske og norske helseregimet. Etter å ha avbrutt rekonvalesensen i Norge vendte Jan E. Hansen hjem til Roma i rullestol. Julen 2015 samlet han tankene og fortalte sin historie, ansikt til ansikt med ingen andre enn seg selv, med penn på linjert papir. Det er