Vanligvis når Ronni Le Tekrø spiller inn plate eller opptrer live, er det rockeren i ham som trer fram i lyset - denne umiskjennelige karakteren som nærmest vrenger munnvikene ned på skuldrene for å mane fram tonene som bare han kan se, men som vi andre er så heldige å få høre. Etter de siste årene med TNT-sirkus er det tvingende nødvendig for Toten-indianeren å finne tilbake til seg selv, noe han bare klarer ved stadig å utvikle seg i et format utenfor det patenterte TNT-soundet. På skiva Mein Ampf er det dermed den altomfavnende hippien, den vise indianeren og den selvransakende gudfaren - i én og samme person - som regjerer. Albumet har en passende duft av Bowie, inhalert i Berlin og med uante vendinger og linjer som fort kan bli anerkjente av Zappa-kjennere. Melodilinjene er ofte veldig nynnbare over det tunge lydbildet hvor det skumle og uforutsigbare syremonsteret alltid lurer i bakgrunnen. Det er en skjerpet og leken Tekrø vi får høre her. Ikke bare som låtskriver og gitarist, men også som vokalformidler gjør han en solid og troverdig prestasjon.