"Det er stille, hele hagen sover. Mammaen går frem og tilbake inne på kjøkkenet. Noen ganger blir hun borte, og hvis det går for lang tid, må jenta reise seg og se etter henne, liste seg frem fra gjemmestedet og strekke seg til hun ser toppen av håret eller en arm. Inne i busken er det som i et egg, hun har klippet av noen av kvistene sånn at busken har blitt en hule. Når ingen ser henne, er jenta en fugleunge, hun napper fjærene fra busken og lirker dem inn i håret. De er glatte, og ferske, for fuglene har nettopp kommet hjem. Det var lenge siden hun lærte det om dem, at de har to hjem, at de flyr sørover om høsten. Til Anadoma, sa han, gullfuglenes land!" Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna. "Melkeveien" er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.