Kanskje like greit å si det med en gang: Modern Times er sannsynligvis Bob Dylans morsomste album noensinne. Fra han synger om Alicia Keys i åpningskuttet til den makeløse avslutningen med "Ain't Talkin'", lirer "tidenes rocker" av seg snedige vitser og herlige rim om hverandre. Men dette er ikke bare et vittig album - Dylan gir også rom for kritikk av USA, nydelige kjærlighetssanger og flere seksuelt ladete kommentarer. Samtidig hviler det hele veien en humørfylt letthet over prosjektet, selv når tekstene nærmer seg dommedagsprofetier. Musikalsk lurer Love And Theft i bakgrunn, og det på tross av at nesten hele bandet er byttet ut. Kun bassist Tony Garnier har overlevd siden forrige skive, ellers bidrar gitaristene Stu Kimball og Denny Freeman, altmuligmann Donnie Herron og trommis George Recile - alle medlemmer av Dylans turneband. Det svinger lett i 30-talls Bing Crosby-aktige jazzpopnumre og rocker herlig i John Lee Hooker-aktige bluesnumre. Dylans stemme dominerer i forgrunnen: skjør, hes, røff, følsom og sexy. Timingen er uklanderlig. Han utnytter hver tone som om han plutselig var blitt Sinatra. Han fortsetter å leke med oss. Og han fortsetter å levere strålende album. Som han sier selv i mesterverket "Spirit On The Water": "You think I'm over the hill/You think I'm past my prime/Let me see what you got/We can have a whoppin' good time."