Jon Refsdal Moe (f. 1974) er for mange kjent som kritiker, tidligere teatersjef på Black Box teater, ph.d i teatervitenskap eller dekan ved Teaterhøgskolen. Men ingenting av dette er relevant nå, når han gir ut sin første bok.

«Og tro ikke at jeg ikke spør meg selv om hva som er poenget, jeg spør ikke meg selv om annet, jeg spør om det når jeg våkner om morgenen og når jeg står i dusjen og når jeg pusser tenner, og når jeg spiser frokost og når jeg får stempla kaffekortet mitt i baren på Supreme, jeg spør meg selv foran speilet med hårbørsten som antagonist, jeg speiler meg i skjermbildet på telefonen og spør hva som er poenget, og jeg tror faktisk at det finnes et poeng et sted, jeg tror det er på tide å gjenoppta ideologikritikken som universitetene støtte fra seg da de innledet sitt nye kjærlighetsforhold med formålsrasjonaliteten, som kunsthøgskolene støter fra seg fordi den truer deres identitære forståelse av kunst som noe som produseres av en kunstner og en kunstner som noe som produseres av en kunsthøgskole, og som politikerne støter fra seg fordi de ikke skjønner hva vi snakker om allikevel, og som institusjonene støter fra seg i samme øyeblikk som den truer deres fortsatte beståen, og det gjør den jo, poenget med kritikk er at den truer det bestående.»

Rant 1 er litt som Jon Refsdal Moe selv: Den ligner ikke på så mye annet. Boka er sylskarp kulturkritikk, like mye som den er en helstøpt roman. Med en fuck alt-holdning og et kalibrert blikk, skal det meste av omverdenen få gjennomgå i denne forrykende ranten, enten det er «avokado på rug» eller fennikelsorbet på Sentralen, Espresso House eller Joe & The Juice, Generasjon X eller «Livet!» og «Litteraturen!» selv.