I snart 60 år har Håkon Austbø vært aktiv som pianist. Hans første opptred.ener var som solist med Harmoniens Orkester i 1963 og debutkonsert i Universitetets Aula, som vakte stor oppsikt. Siden har han opparbeidet en sentral posisjon i norsk og internasjonalt musikkliv. Mona Levin skriver i 1998: I en strømlinjet verden som streber etter det internasjonale mezzo-forte, en musikkform som ikke sjokkerer noen, går pianisten Håkon Austbø stadig mot strømmen, som han har gjort siden sin debut 15 år gammel i 1964. Gjennom et langt liv som musiker har han gjort seg mange refleksjoner om blant annet musikkens plass i samfunnet, om hvordan kulturlivet fungerer, hvordan vi forholder oss til natur og miljø. Noen av disse tankene har han gjennom årene delt i norsk offentlighet, ikke minst dem som gjelder musikken og dens betydning, og om hvordan Austbø som musiker evner å trenge dypest mulig inn i den for å tolke et verk. Det mest tydelige uttrykk for slik tenkning har vært å lede forskningsprosjektet Den tenkende musiker ved Norges Musikkhøgskole. Boken inneholder kritikk av musikk- og kulturlivet generelt i inn- og utland, der den viktigste delen går i møte med konformitetspresset man som utøver blir utsatt for. Austbø har gått sine egne veier, valgt repertoar få andre gir seg i kast med, og arbeidet på tvers av kunstarter. Håkon Austbø har levd store deler av sitt voksne liv utenfor Norge. Han har hatt rike opplevelser gjennom årene, truffet mange interessante mennesker, og bringer med boken vitnesbyrd om en forgangen tid, betraktet fra steder og situasjoner som kanskje fremstår annerledes enn det de fleste har fått oppleve. Få norske musikere var eksempelvis til stede under opprøret i Paris i mai 1968.