Etter gjennombruddet med Luring i 2005 og Heim Te Mor året etter, var Odd Nordstoga og produsent Kåre Vestrheim egentlig sugne på å prøve noe nytt. Spiren til November var sådd, men omstendighetene satt fokus på andre ting: Pilegrim (2008) lå ferdigskrevet i skuffen, så den måtte gis ut først, og deretter fulgte jo Strålande Jul (2009) med Sissel Kyrkjebø. Det skulle altså gå noen år før November fikk se dagens lys, men dette er faktisk albumet vi har ventet på - vi var bare ikke klar over det tidligere. Det åpner med tittelsporet, en vakker og myk hyllest til "den mørke, våte, ubrukelige måneden" som tross alt er ganske fin. I likhet med resten av låtene på November er den varmt innbydende, med et lydbilde som er frodig og ytterst flott produsert. "Lykkeliten" gynger av gårde i midtempo, luftig og med et driv som kan minne om Hellbillies, mens mer dempede "Angelica" er direkte inspirert av Bob Dylans "Percy's Song". Marianne Sveen fra Katzenjammer er velklingende duettpartner på "Ein song til", "Anne i Birkelunden" hyller de norske jentene (som Odd selv synes er verdens beste), og med pianolåta "Det lova land" får albumet en rørende vakker avslutning. Dette er ikke en utgivelse man enkelt kan henge på noen vise-, folk- eller countryknagg. Det er riktigere å si at den befinner seg i et slags utvidet americana-landskap med hjemlig vri. Og så må vi legge til at Odd Nordstoga aldri har vært mer personlig, ettertenksom og overbevisende enn her. Han er rett og slett en låtskriver og vokalist av sjeldent kaliber, en helstøpt artist som på November gjør alt riktig.