Det var en lørdag i april 2016, jeg gikk nedover min barndoms villavei i skumringen, for anledningen i skjorte og dress, men ellers var jeg på mange måter den samme gamle. Det vil si; jeg hadde faktisk et prosjekt gående som var nokså nytt for meg, og som betydde mye for meg, jeg bar det nærmest med meg overalt, også der jeg kom gående på vei hjem fra min mors syttiårsfeiring. Det hadde ikke noe med jobb å gjøre, jeg kalte det et «leveprosjekt», og det det innebar var først og fremst at jeg forsøkte å arbeide meg ut av min nokså omfattende ensomhet. Ikke sånn å forstå at jeg ville finne noen å skravle med, jeg er ikke så interessert i skravling, og sånt noe kan man vel dessuten lett ordne seg med i nærmiljøet sitt eller gjennom foreninger eller arbeid, går jeg ut fra; nei, jeg ville finne en å være sammen med, en å dele mine dager med, jeg ville finne frem til en god og varig tosomhet, det var det det handlet om; jeg hadde rett og slett fått nok av å leve alene. På en meditasjonsretret