I 2014 fikk historikeren Gudmund Moren besøk av en venn fra Tyskland. Hun hadde med seg en eske med gamle papirer. Var det noe han kunne ha nytte av? Esken inneholdt det personlige arkivet etter foreldrene Trudel og Georg Bauer: Hundrevis av brev, dokumenter og bilder fra et langt liv sammen. De to hadde møttes i Norge under krigen, og giftet seg mens Georg Bauer satt i krigsfangenskap på Akershus festning. Hun var selvstendig yrkeskvinne fra Berlin, som hadde dratt til Norge i 1941 for å jobbe i det tyske Rikskommisariatet. Han var jurist og sivil embetsmann i den tyske sikkerhetstjenesten i Norge - men også SS-medlem, og overbevist. Brevene gjorde det mulig å følge Trudel og Georgs liv sammen, fra det romantiske møtet under en påskeferie i 1942, via ubekymrede dager i Oslo som del av det tyske okkupantmiljøet, fram til ydmykelsen og nederlaget våren 1945. Etterpå fangenskap og internering - men også giftermål og barnefødsel. Til sist hjemreise til det ødelagte Tyskland, og kamp for å overleve blant sult, kaos og fattigdom. På det meste befant det seg over 400 000 tyskere i Norge under andre verdenskrig. På tross av det enorme tyske nærværet i Norge er det skrevet lite om disse okkupantenes erfaringer. Særlig gjelder det gruppen som ekteparet tilhørte: Sivile byråkrater og kontorister som var satt til å administrere den nye norske regionen i Det tredje riket. De så på seg selv som pliktoppfyllende tjenestemenn og -kvinner i det tyske statsapparatet. Samtidig var de med på å opprettholde et av de mest brutale regimene verdenshistorien har sett. Okkupanter er en annerledes bok om andre verdenskrig, som på unikt vis tar oss med på innsiden av den tyske krigserfaringen. Samtidig er boken en utforskning av skyld og ansvar, soning og forsoning. Hvordan opplevde de selv nazistenes maktovertakelse, krigen og de dramatiske etterkrigsårene? Hva tenkte de om systemet de hadde vært del av - og om sin om egen rolle i det tredje rikets grusomheter?