Suksessen med Harvest og hitsingelen "Heart Of Gold" i 1972 ble etterfulgt av dødsfall (gitarist Danny Whitten, roadie Bruce Berry), en katastrofal turné, personlig turbulens og destruktiv rusmisbruk som kastet lange skygger over Neil Youngs tre påfølgende utgivelser, den såkalte "grøftetrilogien". Mellom livealbumet Time Fades Away (1973) og det desillusjonerte mesterverket Tonight's The Night (innspilt 1973, utgitt 1975) søker On The Beach (1974), med sin sløye, tilbakelente atmosfære, en vei opp fra grøfta og framover mot lysere tider. Young begraver noen demoner og vakler videre innover i 70-årene, illustrert av det rufsete åpningssporet "Walk On", etterfulgt av to vidt forskjellige låter: Den Wurlitzer-dominerte countryballaden "See The Sky About To Rain" og det refsende oppgjøret med hippieidyllen på vestkysten i "Revolution Blues", fortalt gjennom Charles Manson: "I hear that Laurel Canyon/Is full of famous stars/But I hate them worse than lepers/And I'll kill them in their cars". On The Beach henger sammen i en nærmest drømmeaktig strøm av slike personlige forhold og utenforstående omstendigheter, som grunnlag både for sosial kritikk og oppgjør med egne traumer. På det eminente tittelsporet er det angst og fremmedgjøring rundt egen suksess som danner bakteppet, i "Vampire Blues" oljeindustrien, på "Ambulance Blues" - en av Youngs aller beste - flyter vi med fra barndommens Canada ("back in the old folky days") til samtidens USA der Richard Nixon og Patty Hearst preger nyhetsbildet. Et rikt musikerlag gjør en utmerket jobb albumet gjennom, blant andre Billy Talbot og Ralph Molina fra Crazy Horse, rytmeseksjonen i The Band, Crosby & Nash og steelgitarist Ben Keith. Det er likevel særlig verd å trekke fram eksentriske Rusty Kershaw (fele, steelgitar), som skal ha besørget mye av den sedate og impulsive stemningen som preget innspillingen, både i kraft av sin personlighet og for visstnok å ha sørget for at alle musikerne hele tiden var godt forsynt med såkalte "honey slides" (marihuana og honning).