Det er mange som hevder at Nightwish er originalen til Evanescence, noe som på mange måter er et godt poeng, i og med at de har holdt på mye lenger (siden 1997), og beveger seg innenfor den samme sfæren av symfonisk metal, med bombastiske høyder og følesesladde dybder som alltid vekker oppmerksomhet fra lytterne. Når det er sagt, bør det også påpekes at Nighwish er mindre poporientert enn Evanescence, og helt klart mer nordisk i uttrykket. Hvem som er vakrest av "goth-prinsessene" Tarja Turunen og Amy Lee, skal vi dog ikke drøfte. Finlands kanskje største rockeband fyller konsertsaler over hele Europa på null komma niks, og er i Norge mer populære en noengang. Vokalist Turunen og hennes hær av skolerte instrumentalister tar på Once uttrykket og soundet sitt enda et skritt lenger enn på Century Child fra 2002, skiva er både tyngre og fyldigere. Riffene er tunge og i sentrum for hver bidige låt. Det klassiske orkesteret, som jo ble introdusert ved forrige korsvei, har fått mer plass enn tidligere. I det hele tatt, som keyboardist Tuomas Holopainen sier: " Once is kind of a sequel to Century Child, but everything on Once has been done better and in a more massive scale."