Det femte albumet fra de skotske, progressive indierockerne er også deres beste så langt. Med svære låter, komplett med både hardcore-elementer og emo-strukturer, tar Biffy Clyro løpefart allerede i åpningssekundene av førstesporet "The Captain". Og intensiteten blir ikke noe mindre underveis. Her er majestetiske strykerarrangementer elegant vevet inn i tunge gitarriff, med delvis akustiske "God And Satan" som det eneste virkelig nedtonede bidraget. Vokalist Simon Neil er selvsikker og tidvis humoristisk i front, med god gitarhjelp fra Josh Homme (Queens Of The Stone Age, Them Crooked Vultures) på "Bubbles" - som med sitt komplett uimotståelige riff er en av albumets beste låter. I en verden tilsynelatende forelska i alt som lukter av electronica og 80-tallsnostalgi, gir Biffy Clyro ut Only Revolutions - et album som i bunn og grunn er en uhemmet hyllest til den harde, gitarbaserte rocken.