Hans Skjervheim - filosof, essayist og kritiker av samfunnsvitenskapene - hadde sin storhetstid i Norge på sent 1960-tall og tidlig 70-tall. Mange samtidige husker ham ennå som en betydelig skikkelse. Minnet holdes i hevd med blant annet det årlige «Skjervheimseminaret» på Stalheim, ikke langt fra der han vokste opp.

Det var særlig fra omkring 1968 Skjervheim ble kjent for sine tankevekkende essays. Best kjent er «Deltakar og tilskodar» og «Det liberale dilemma». Han inspirerte mange, og skremte noen. Samtidig ble positivismekritikken rådende lære i sosiologien i Oslo, Trondheim og Tromsø.

I 1970 dro Skjervheim til Bergen, som universitetslektor ved Universitetet i Bergen. Fra 1974-75 var han ved Roskilde Universitetscenter, der han møtte en helt ny og krass marxistisk kritikk. Han skiftet fokus fra antipositivisme til antimarxisme. Interessen for ham dalte, og tilhengerkretsen skrumpet.

I Hans Skjervheim - en kritisk nylesning tar Dag Østerberg for seg Skjervheims positivismekritikk og forholdet mellom ham og filosofen Arne Næss. Per Otnes skriver om Skjervheims bakgrunn i Vossestrand og gir et personlig portrett. Han foretar en nylesning av «Deltakar og tilskodar», og han vurderer positivismekritikken opp mot norske samfunnsvitenskapelige «kanonprosjekter» fra 1855 og til de senere år. Hans Ebbing skriver om Skjervheims utvikling fra positivismekritiker til marxismekritiker, og Olav Mjaatvedt sammenligner Skjervheims kritikk av positivismen med den franske sosiologen Pierre Bourdieus kritikk.