Mange «tyskerjenter», altså norske kvinner som hadde vært sammen med en eller flere tyske soldater, ble internert etter frigjøringen. Disse unge kvinnene hadde, ved siden av å ha vært sammen med en eller flere tyske soldater, ofte også hatt «tyskerarbeid». Som det vil bli vist i denne boka skulle begge disse forhold spille en avgjørende rolle i politiets håndtering av sakene. Hjemlene for å internere disse kvinnene var de såkalte beskyttelses- og smitteanordninger. Den såkalte beskyttelsesanordningen åpnet opp for å internere kvinner «som blir eller befryktes å ville bli utsatt for overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag». Politiet sto for praktiseringen av denne anordningen. I materialet som ligger til grunn for denne boka er internering med hjemmel i beskyttelsesanordningen best dokumentert. Aanalysen vil derfor også i høy grad fokusere på politiets og Rikspolitisjefens praktisering av denne anordningen. At interneringen av disse unge kvinner i realiteten oftest betydde en sanksjonering eller avstraffelse utenfor strafferetten, er påstått og delvis empirisk behandlet tidligere, for eksempel i Grøtnæs' prisverdige skisse (1986), Helgesens glimrende analyse (1990), Olsens omfattende studie (1998) og sist i Pedersens studie (2012). Med det kan man si at det er tydelig at disse kvinnene, ved å bruke interneringsinstrumentet, i realiteten ble straffet. Men det som mangler er en mer inngående undersøkelse av disse anordningene under rettskildehensyn samt deres konkrete praktisering og bruk av spesielt politiet som kvasi-strafferettslige inngrepshjemler. Og i tillegg: ikke bare menigmann på gata, men politiet med Rikspolitisjefen og med dette også Justisdepartementet i spissen, var delaktig i en, som denne undersøkelsen vil vise, i realiteten rettsstridig kvasi-strafferettslig sanksjonering av en nærmest forsvarsløs gruppe i samfunnet.