Året er 1994, og den engelske kvartetten Blur finner sin plass et sted mellom retro og revisjonisme. Frontmann Damon Albarn serverer historier fra et samtidig London som mistenker at, jo da, imperiet har falt. Albarns fascinasjon for urbant forfall var tydelig også på Modern Life Is Rubbish, utgitt året før, men det er på det bejublede tredjealbumet Parklife at Blur virkelig omfavner det moderne. Med en estetikk som blander Terry Gilliams Brazil med The Kinks' "David Watts", trer Blur stadig tydeligere fram som kandidater til tittelen "britenes nye håp". Hitsinglene "Girls & Boys" (discosynth og sydenromantikk), "To The End" (orkestral kjærlighetssorg med Stereolabs Lætitia Sadier), det allestedsnærværende tittelsporet og den vidunderlige, bittersøte millenniumshymnen "End Of A Century" er bare fire eksempler på det formidable pophåndverket som utgjør Parklife - albumet som kanskje mer enn noe annet definerte den voksende britpop-scenen.