Hva er bakgrunnen for overrepresentasjon av minoritetselever i spesialundervisning? Er dette et problem eller et gode for elevene?

Er minoritetselevers såkalte lærevansker virkelige - eller først og fremst et produkt av selve diagnostiseringen av elevene? Hva er pedagogiske alternativer til spesialundervisning for minoritetselever?
Joron Pihl gir et unikt innsyn i diagnostisering av såkalte lærevansker hos minoritetselever i løpet av en periode på 15 år. Førsteutgaven (2005) var en kritisk analyse av sakkyndige anbefalinger om spesialundervisning til minoritetselever i perioden 1990-2000. Forfatteren hevdet den gang at vurderingene var preget av etnosentrisme, og at det resulterte i feildiagnostisering og overrepresentasjon av minoritetselever innenfor spesialundervisning.

Denne andreutgaven inneholder nye kvantitative og kvalitative studier av diagnostisering av såkalte lærevansker blant minoritetselever i perioden 2001-2005. Er den profesjonelle diagnostiseringen forbedret?

Boka gir et sjeldent innsyn i kategorisering av normalitet og avvik i den flerkulturelle skolen. I fortellingen om Amir og i kapitler om intelligenstesting av flerspråklige elever problematiserer forfatteren det profesjonelle sakkyndige blikket og skolens håndtering av etnisk mangfold, og viser hvordan flerspråklighet behandles som en funksjonshemming i skolen.

Boka inneholder fem nye kapitler. Joron Pihl setter bl.a. opplæring av minoritetselevene inn i et menneskerettighetsperspektiv og kritiserer spesialundervisningens pedagogiske og politiske funksjon og etnisk diskriminering i skolen. Et sentralt poeng er at den ordinære undervisningen bør legges om slik at innhold og metoder tilpasses det etniske mangfoldet.

'Joron Pihls problemstillinger er like enkle som de er viktige: Er det slik at vi mener at minoritetsspråklige elever har lærevansker rett og slett fordi de er minoritetsspråklige? Etnisk mangfold bør leses av mange grunner - også de som er sterkt uenig i Joron Pihls synspunkter vil finne mye av interesse i denne boken.' (Jan G. Mossige i Skolepsykologi)