Siden uminnelige tider har folk i Norge gjort seg nytte av alt som planteveksten på hjemstedet bød på, fra materialer til hus og skip til barneleker med blomster og strå, fra folkemat og kreaturfór til medisin og fargeemner. Inn i den nøkterne, rasjonelle viten om hva tingene kunne brukes til, vevde det seg all slags tro og overtro om de usynlige krefter som var i alle ting og som stod bak alt som skjedde, krefter som en forsøkte å virke på gjennom magi. Alle planter som kunne brukes til ett eller annet, eller som i særlig grad satte fantasien i sving, fikk navn. Men disse navnene varierte fra landsdel til landsdel, fra bygd til bygd og stundom innenfor den enkelte bygd. Etterhvert som naturalhusholdningen er blitt avløst av vår tids merkantile system, er det meste av den gamle kunnskap blitt unyttig. Den blir glemt, og navnene dør også bort eller utvisket. Likevel har forunderlige meget levd videre inn i vårt århundre, antakelig mer i Norge enn i andre land i Europa. Det viser resulta