Bare 18 år gammel ble Lene Marlin superstjerne med sin første single «Unforgivable Sinner» og albumet Playing My Game i mars 1999. Med rundt to millioner solgte eksemplarer av CDen er det på tide at albumet endelig slippes på vinyl. I 1998 dukket Lene Marlin opp som lyn fra klar himmel på det store publikum. Selv i hovedstadens lille musikkmiljø var hun ikke annet enn et navn det ble hvisket om, men da «Unforgivable Sinner» ble sluppet løs på et intetanende publikum skapte plateselskapet Virgin et hitmonster over natten. Det var en sang som ble lagt merke til over store deler av verden og som nådde første plass i Norge og Italia, fjerde plass i Sverige, 13. plass i England og til og med nådde platekjøpere og musikkfans så langt unna som i Australia og New Zealand. Kombinert med den påfølgende albumutgivelsen Playing My Game  gjorde singlen Lene Marlin til den største norske popsuksessen siden a-ha. «Unforgivable Sinner» ble da også årets låt under Spellemannprisen 1998, og hun vant MTV Europes pris som beste nordiske artist. Under Spellemannprisen 1999 fikk hun hele fire priser for Playing My Gameog singlen «Sitting Down Here»; årets artist, årets nykommer, popsolist og årets låt. Ikke dårlig for en tromsøjente som ikke hadde rukket å fylle 20 år. I et norsk perspektiv gikk det heller ikke upåaktet hen at «Sitting Down Here» nådde en superimponerende femte plass på de engelske hitlistene og dessuten nådde Topp 5 også i Italia, Nederland, Skottland, Finland, New Zealand og selvfølgelig Norge. At albumet Playing My Game  ble innspilt mens Lene fremdeles gikk på gymnaset kan synes utrolig. I et intervju med magasinet Scandinavian Traveller i 2017 fortalte hun om den spennende tiden: «Jeg gikk fremdeles på skolen i Tromsø, mandag til fredag, og i helger og ferier var det ned til Oslo for å være i studio, tilbake til Tromsø, mer skole, mer lekser. Det var sånn det var, men jeg var full av energi og det var skikkelig gøy.» At Playing My Game  ble innspilt under spesielle omstendigheter var ingenting mot alt det spesielle som ventet Lene Marlin da platen ble utgitt i kjølvannet av suksessen med «Unforgivable Sinner». Det var nemlig ikke bare den og oppfølgersinglen «Sitting Down Here» som traff mål. Hun ga rett og slett ut en debutplate som på mange nok virket forbausende moden. Bra var den utvilsomt, og Lene ble kastet ut i et lanseringssirkus som førte henne til praktisk talt verden rundt. Alle ville ha en del av hennes og bedre lære å kjenne den unge kvinnen fra nord med den lyse, klare stemmen og de flotte låtene. Produsentene Hans Olav Grøttheim og Jørn Dahl skapte et åpent og svært iørefallende lydbilde rundt Lenes stemme, og 19 år etter låter platen like fint. Sanger som skiller seg ut som spesielt sterke er i tillegg til de to superhitene «Where I’m Headed», «The Way We Are», «Maybe I’ll Go», «A Place Nearby» og det flotte tittelkuttet. At den nå endelig slippes på vinyl gjør Playing My Game  en gang for alle til den udiskutable klassikeren den...