De er New Jerseys svar på Sonic Youth, det blir tydeligere for hvert album de gir ut. De er minst like jevne, de er alltid interessante (selv om de "bare" høres ut som seg selv) og de er frontet av et ektepar som gjør til og med single indiekids nysgjerrige på ekteskapet. De er bare hakket mer interessert i popmusikk enn sine frender fra andre siden av Hudson River, og knapt har vel det vært tydeligere enn på Popular Songs, Yo La Tengos tolvte album. "Avalon Or Someone Very Similar" er et solfylt popmesterverk som vil få 60-tallsromantikere til å smelte, mens "If It's True" er så nydelig som en popsang blir, med strykere stjålet fra Four Tops' "I Can't Help Myself" og med søt, forførende duettsang fremført av trommis Georgia Hubley og ektemann/gitarist Ira Kaplan. De er fine sammen, og etter alt å dømme snille mot hverandre, det høres i hvert fall sånn ut. Men selv om dette i første halvdel er et popalbum, skjer det kanskje enda mer interessante ting i del to, da YLT trekker ut tre låter over 36 minutter. Tro dog ikke at trioen mister fokus, de vil bare suge deg sakte inn istedenfor å plukke deg kjapt opp. Avslutningsvis får vi et 15 minutter langt improvisasjonsnummer, der et motorisk groove holder en fast mens Ira Kaplan misbruker gitaren sin. Det er et typisk øyeblikk for dette bandet; det er ikke popmusikk, det er ikke kunstmusikk, men det er så definitivt Yo La Tengo-musikk - en sjanger de synes å mestre bedre og bedre, år for år, album for album.