To år etter den ekstreme debuten Ride The Relapse (2008), for øvrig det første albumet som ble sluppet på kredlabelen Fysisk Format, er Haust tilbake med album nummer to. Det som var en fersk og stramt innøvd besetning på førstealbumet har nå blitt en gjeng musikere som tar seg større friheter og gir seg selv betydelig slingringsmonn. Låtene har blitt lengre, seigere og mer stemningsbaserte enn sist. En større nyanserikdom har blitt rørt inn, samtidig som Hausts karakteristiske evne til å finne groovet i nekrosludge-grøten er beholdt. Albumtittelen er hentet fra Julia Kristevas essay om abjeksjon, definert som den utvedtydige opplevelsen av noe frastøtende og brekningsfremkallende. Men fascinasjonen er allmenngyldig - jo mer motbydelig det er, desto mer grepet blir vi. Ved siden av dette har albumet også en samfunnsrefsende tone, hvor bandet tar et nesten Bjørneboesk oppgjør med det norske. Det handler om hatet mot avvikeren som ikke har noen plass i det "inkluderende" sosialdemokratiet, om de insisterende sosiale normene. Man trenger ikke høre mange sekundene av Powers Of Horror før både øre, nese og svelg forstår at denne Hausten er like råtten, våt og makaber som den forrige. Den søte, surnede bråtebrannen av et lydbilde er ikke til å ta feil av: Punksludge med svartmetalldryss er fremdeles barnas favoritt.