Realism var opprinnelig ment å utgis samtidig som Distortion (2008), og kan gjerne sees på som forgjengerens motstykke. Distortions støypop legges her til side til fordel for deilig melankolsk og smått barokk folk - eller "variety folk", som låtskriver Stephen Merritt selv har kalt musikken. Samtlige låter klokker inn på under tre og et halvt minutt, og formatet kler som vanlig Merritt & co. godt: Få andre kan formidle historier og stemninger like konsist og presist som denne gruppa. Med inspirasjon hentet fra 60- og 70-tallets rikt orkestrerte, britiske folk (tenk for eksempel Judy Collins) veksler The Magnetic Fields lekende lett mellom den jublende allsangen på "We Are Having A Hootenany" og skjøre spilledåsemelodier som "The Dolls' Tea Party" og "Painted Flower". På triste "Seduced And Abandoned" spiller Merritt rollen som gravid brud forlatt ved alteret, mens "Interlude" er langsom drømmepop på bandets særegne vis. Det har også blitt plass til den tilsynelatende lystige julegodbiten "Everything Is One Big Christmas Tree", hvis tyske mannskor høres ut som om den ble innspilt på en stappfull bierstube. På én og samme tid vittig, fengende og mørkt - akkurat som albumet for øvrig.