Det er ingenting vanskelig med Ohnesorgs andrealbum. Det er selvsikkert band som to år etter debuten returnerer med ti nye spor, hvorav sju er tolkninger av protestsanger fra ulike deler av verden og tre er deres egne komposisjoner. Albumet byr på mer av det lavmælte og melodiske uttrykket Ohnesorg er kjent for, men også lystige sleivspark og ektefølt kampglød. Rudolf Terland Bjørnerems akustiske gitar, Jenny Berger Myhres lekne klarinett, Martin Ulvin Svendsens ukonvensjonelle perkusjon og Elida Høegs klokkerene vokal, skaper til sammen et lydbilde som i sin originalitet skiller seg fra det meste annet som rører seg i norsk musikk. Den røde tråden på albumet er, som tittelen indikerer, retten til byen. Byens maktforhold påvirker alt fra hvordan vi bor til hva vi føler og hva vi kan forestille oss. De ti låtene beskriver store og små kamper for eierskap og tilhørighet. Retten til byen er et sårt, ærlig og brennaktuelt manifest – og en vakker kjærlighetserklæring til prosessene som oppstår når folk samler seg for å skape ei framtid til det beste for fellesskapet.