Bak artistnavnet Oneohtrix Point Never finner vi Brooklyn-baserte Daniel Lopatin, en eksperimentell fyr som er godt over middels glad i analoge synther, sci-fi, droning og ambient psykedelia. Returnal åpner med "Nil Admirari", hvor det låter som om en gigantisk sverm av mekaniske bier går amok - en industriell, kaotisk vekker før resten av albumet forfører med et langt mykere uttrykk. Lydbildet er vekselsvis funklende og lyst ("Describing Bodies"), vakkert pulserende ("Stress Waves"), beint fram nydelig ("Ouroboros") og Boards Of Canada-aktig (avsluttende, glitchy "Preyouandi"), med en melankolsk sårhet som rød tråd gjennom det hele. Nær halvveis ut i albumet dukker tittelsporet opp, et fascinerende stykke futuristisk 80-tallsnostalgi som føles overraskende tilgjengelig. Ikke akkurat pop i vanlig forstand, men heller Oneohtrix Point Nevers versjon av populærmusikken. Lekkert er det uansett.
All the categories
